Asylet

I offentlig debatt er Norge gjerne et offer som er nødt til å motta et urimelig høyt antall asylsøkere. Det snakkes om papirløse, folk uten reelt beskyttelsesbehov – 17 000 i 2010, 10 000 i fjor. Denne høsten har det kommet to bøker som forsøker å brekke tallene ned til enkeltindivider.

Svartebok for norsk asylpolitikk av Rune Berglund Steen anklager regjeringen for å ha brutt med FNs retningslinjer de siste årene, for å gjøre asylsøkerne «ubrukelige», og for å begå regelrette justismord. Er det rettferdige vurderinger som ligger til grunn, eller er det en ny form for overgrep når krigs- og torturofre sendes tilbake til regimer som overvåker deres aktivitet i Norge og venter på dem når de returnerer?

I Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg, har Kari Gellein ønsket å vise barnas perspektiv og 28 barn er intervjuet sammen med fotograf Tine Poppe. Vi møter blant annet den lille jenta på åtte har som bodd i Norge hele livet, men som har én forelder fra Kina og en fra Iran som ikke tør reise hjem. Regjeringen mener de bør dra til hvert sitt hjemland, og må velge hvem som skal ta med datteren. Det siste året har flere lokalsamfunn protestert mot utsendelse av sine unge sambygdinger. Viser det at Norge har for streng asylpolitikk? Eller må foten settes kraftig ned i en verden hvor svært mange drømmer om vår velstand? Vi inviterer til samtale fra et annet perspektiv en den vanlige, angstbiterske.

Rune Berglund Steen har tidligere jobbet i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) og er nå kommunikasjonsansvarlig i Antirasistisk senter. Kari Gellein er samfunnsviter og pedagog og har tidligere jobbet med mindreårige asylsøkere. Denne kvelden forteller de om sine prosjekter på Blå, og intervjues av Martin Grüner Larsen.