«En kompleks organisme» Om naturvitenskap og litteratur

Biologi nett

Om morgenen – tidlig, fortsatt i mørke – våkner jeg og er en amøbe. Forsvinner i søvnen igjen til vekkerklokka ringer. Jeg går gjennom alle utviklingens stadier, hver morgen kryper jeg opp fra havet, ut av dyna, gror bein å gå på, beveger fingrene, reiser meg på to, tar på meg klær og blir langsomt en mer og mer kompleks organisme.  

Slik åpner Frøydis Sollid Simonsens kortprosadebut Hver morgen kryper jeg opp fra havet (2013), der hovedpersonens biologistudier filtres sammen med kjærlighetssorg. I fjorårets essaysamling Menneskets vidde etterlyste Jan Kjærstad nettopp mer biologi i litteraturen – mer Darwin og mindre Freud: «Hvorfor har det darwinistiske paradigme ikke etablert seg tydeligere blant skjønnlitterære forfattere, kritikere og lesere?» spurte han.

Til Litteratur på Blå denne kvelden kommer Frøydis Sollid Simonsen og to andre forfattere som nettopp har latt seg inspirere av biologi og naturvitenskap i sin litteratur.

Roskva Koritzinsky(f.1989) er vokst opp i Fredrikstad. Hun har en bachelorgrad i sosialantropologi. «Her inne et sted» er hennes debutbok.

Sindre Ekrheims siste utgivelse er diktsamlingen Ho kjem fram i regnet (2013). Diktene fremstiller bevegelser i naturen på detalj- og mikroplan: insektene, kornene, dråpene, fnuggene og bakteriene. Mellom diktene utfolder en rekke prosastykker en brutal kronologi – historien om en mor i sin siste livsfase.

Finnes det en ny bevissthet om og bruk av naturen og naturvitenskapen i samtidslitteraturen? Hvor kommer denne fascinasjonen fra, og hva tilfører den litteraturen?

Bokmagasinets redaktør Silje Bekeng leder samtalen.

Skrevet om «Her inne et sted»: «Imponerende novelledebut som skildrer kroppens særegne språk. (…) Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at Roskva Koritzinsky er et stort talent.» Henning Næss, Klassekampen

Skrevet om Hver morgen kryper jeg opp fra havet:  «En sterk studie i hjertesorg og biologi.»
Thea Urdal, Dagsavisen

Skrevet om Ho kjem fram i regnet:  «Det er rørsle og forvandling på same måte som i naturen. Samtidig er det lyriske eg-et komme til (…). Så er ikkje naturen lenger si eiga verd, men i staden knytt til mennesket i eit nytt kretslaup.»
Tore Elias Hoel, Dag og Tid