Den britiske forfatteren Alexandra Harris utga i 2015 boka Weatherland. Hun har lest den britiske kanon med øye for hvordan forfattere gjennom århundrer har reflektert over vær; hvordan de har benyttet seg av vær som talende symboler for humør og følelser. Harris har også sett på hvordan ulike tidsaldere har forstått vær og hvordan det har påvirket oss. 

Shakespeare tenkte på skyer som uavgrenset, men skyer og vær er også uvennlig overfor linjer, de oppløser dem så fort de har oppstått. Milton beskrev i Paradise Lost at skapelsen av vær var en av de forferdelige endringene i himmelen og elementene satt i bevegelse av Gud så snart eple var spist. Og i Virginia Woolfs Orlando forlater hun et lyst og skyfritt 18 århundre og tar steget inn i det 19 århundre, hvor en stor mørk og turbulent sky henger over starten på den moderne industrielle tidsalder.

Men hva med vår tid? Hvilken plass har vær i litteraturen i dag? Har det oppstått en rift mellom mennesket og naturen, hvor vær finnes som flotte beskrivelser i litteraturen, men har kanskje ikke den samme emosjonelle funksjonen den hadde før? Og kan det hende at vær har blitt vanskelig i disse klimakritiske tider og dermed blitt sakprosaens venn og ikke skjønnlitteraturen? 

Vi tar et idémessig utgangspunkt i Weatherland og beveger oss inn værets turbulente domene. Vi vil snakke om britisk og norsk litteratur fra klassikere til samtidslitteratur. Det vil bli opplesninger av utdrag fra bøker hvor været har fått en interessant rolle. 

I panelet: 
TONE SELBOE: Professor i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. 
ANKA RYALL: Professor i humanistisk kjønnsforskning og litteraturforsker innenfor faget Engelsk. 
Panelet ledes av Litteratur på Blås redaksjonsmedlem Eirin Andresen Betten

cc: 50,-