Essayet

norheim Georg Johannesen skrev et sted at «[e]ssayet er den viktigste litteraturformen i vårt samfunn. Det er den jeg tror mest på. Essayet er den sakprosaformen som tør å innrømme at den er kunstig. Den er altså kunstprosa.» Hvordan står det til med essayet i Norge idag? Er essayet en sjanger som først og fremst blomstrer i tidsskriftfloraen, eller har den også sin berettigelse i samlinger utgitt mellom to permer? Essayet kjennetegnes gjerne av å være subjektivt, reflekterende, «åpent» og prosessuelt. Hva er det som gjør den «informale» eller personlige essayformen så godt egnet til refleksjoner omkring litteratur, kunst og det menneskelige?

Vi har invitert to unge forfattere som er aktuelle med essaysamlinger denne våren, til en samtale om essayet som litterær sjanger og form med utgangspunkt i deres egne utgivelser. Begge er de meningssterke skribenter med en stor essayproduksjon i tidsskrifter bak seg.

Mazdak Shafieian er poet og debuterte i 2006 med diktsamlinga Dyregravsmørke. Han er redaktør for skriftserien Au petit garage og har vært redaksjonsmedlem i tidsskriftet Vinduet. I 2012 utga han antologien Teologi sammen med Jørn H. Sværen. Det urgamle materialet utkommer i februar/mars og er hans første essaysamling.

Sigurd Tenningen er forfatter, kritiker, redaksjonsmedlem i tidsskriftet Vagant og medredaktør i skriftserien Au petit garage. Siden 2011 har han skrevet sakprosakritikk i Morgenbladet. Vegetasjonens triumf er total er hans første essaysamling og kommer i mai.

Samtalen ledes av Silje Bekeng, journalist og redaksjonssekretær i Bokmagasinet i Klassekampen.

«Begge disse forfatterne kombinerer skarp litterær tenkning med stilistisk letthet (...) Tenningen skriver med en overveldende intellektuell trygghet, og Shafieian leser samtidslitteratur så vel som kanoniske verker med en særegen følsomhet. Å lese essayene deres samlet i bokform blir ganske sikkert en stor glede.» Bernhard Ellefsen, (i intervju med nrk.no)

Fotografiet er hentet fra Pål Norheims billedserie på Vagants nettsider.