I dybden: Anne Helene Guddal

Til unison jubel fra kritikerne ga Anne Helene Guddal ut diktsamlingen Også det uforsonlige finnes i 2014. Hun ble dessuten nominert til Tarjei Vesaas´ debutantpris, og av Morgenbladets jury ble hun kåret til en av de viktigste forfatterne under 35 år. I anledning utgivelsen av Guddals første roman, Bebo, inviterer Litteratur på Blå til samtale med forfatteren om hennes foreløpige forfatterskap, som også rommer en rekke essays, blant annet om Holocaust-litteratur, for ulike tidsskrifter.

I Også det uforsonlige finnes sirkler forfatteren inn erfaringer av ensomhet og sorg, utsatthet og overskridelse, sammenbrudd og uvirkelighet, men også gleden over vennskap, samhørighet, og det kreative språkets muligheter. Diktene åpner seg mot politiske og etiske refleksjoner, mot det som faller utenfor kulturen, og det som ikke kan forsones.

Slik sett går det en linje til Bebo, en lavmælt og poetisk kjærlighetsroman der samtaler om politikk, estetikk og filosofi filtres inn i parforholdet mellom en ung kvinne og en eldre mann, samtidig som møtet med psykologiske grensetilstander skildres. De to lever med trusselen om sammenbrudd og oppløsning, men også med løfter om fellesskap og en fredelig hage. I Bebo filtrer minner, drømmer og grensetilstander seg inn i en fortelling om kjærlighet, håp og ensomhet.

Anne Helene Guddal (f. 1982) er oppvokst i Kattfjord i Troms, og bor i Bergen. Hun er stipendiat i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, og redaksjonsmedlem i Vagant, der hun har skrevet en rekke essays og artikler.

Samtalen ledes av Litteratur på Blås Marte Finess Tretvoll.

Utdrag fra Bebo:

Ingen andre enn meg ville han fortelle historier til. Det kunne være en historie om et barn som hadde gjemt seg bak sofaen og ikke ville komme fram. Moren sto på kjøkkenet og gråt fordi mannen hadde forlatt henne. Den lille gutten forsto hva som hadde skjedd, og ba en bønn. Etterpå hørte han at moren dekket bordet til middag. Vi lå tett sammen på sofaen og snakket om den lille gutten, som om han var vårt eget barn, det eneste vi var i stand til å få.

Foto: Mathias Danbolt