At være sig selv. En samtale med Vigdis Hjorth

I fjor gav Vigdis Hjorth ut en av sine aller sterkeste bøker, Leve posthornet! Kommuniksjonsrådgiveren Ellinor fylles med avsky når hun leser sin egen, ti år gamle dagbok og oppdager at livet hennes er like hult, platt og meningsløst i 2010 som det var i 2000. Men når en kollega forsvinner og hun må ta over jobben hans, blir hun engasjert i kampen mot innføringen av EUs tredje postdirektiv. Den politiske kampen gjør noe med Ellinor, den fører til en eksistensiell bevegelse.

Tittelen på boka har Hjorth lånt (enkelte høyrøstede professorer i lesevitenskap ville kanskje til og med ha sagt stjålet) fra Søren Kierkegaards Gjentagelsen. Et forsøk i den experimenterende Psychologi. Men Kierkegaard er ikke den eneste som spøker i kulissene. I bakgrunnen står også Arild Asnes og plystrer på Ellinors vise.

I den nye artikkelsamlingen Fryd og fare, som kommer ut senere i høst, skriver Hjorth om flere av sine litterære forbilder, blant andre Bertolt Brecht, Dag Solstad, Virginia Woolf og Søren Kierkegaard. Den 8. oktober vil Hjorth samtale med Litteratur på Blås Eirik Bergesen Dalen om det å forholde seg til andre forfattere, om å skrive en politisk roman, og om hva som skal til for å være seg selv – intet mindre!

I flere romaner har Hjorth latt middelklassekvinner søke samhold og mening utenfor sine vante kretser. De ensomme ulvinnene, det være seg bibliotekarer, akademikere eller dramatikere, har like fullt endt opp alene igjen ved romanenes slutt. Kommunikasjonsrådgiveren derimot, søker i det livet hun allerede har. Der Dag Solstads karakterer kan velge en aktiv resignasjon, som å bli iherdig grubler eller frivillig lam, velger Ellinor deltakelsen. Ved romanens utgang er hun sterkere rustet, ikke for den mytiske Lykken, men for å delta i det fine og verdifulle rundt seg. - Ane Nydal, Morgenbladet, om Leve posthornet!